For å gjøre rede på et skille mellom inkassovirksomhet og det namsmyndigheten holder på med.

Inkassovirksomheter jobber rettet mot kunder som i største grad er kreditorer. Det ved at du ekempelvis ikke har betalt en faktura eller misligholdt et lån. Inkassovirksomhet er egne, selvstendige firmaer som letter arbeidet for kreditorer slik at de slipper å bruke arbeidskraft for å kreve inn penger uten at det går rettslig.

Det er imidlertid en glidende overgang mellom kreditorer og inkassoselskap. Kreditor er som regel den som har et krav ovenfor skyldner, mens et inkassoselskap er deres prosessfullmektig for å evt. ta saken videre til rettslig pågang.

Når et inkassoselskap går inn for å kreve pengene rettslig begynner det å skjer ting. De fremmer da gjerne en utleggsbegjæring til namsmyndigheten for å få dekning for kravet. Namsmyndighetene er den eneste myndighet som har hjemmel i lov - jf. legalitetsprinsippet som det er tvil om i juridisk litteratur om det står i Grunnloven eller ei. De lærde strides - som kan fysisk ta eiendom, penger og annet løsøre for å få dekket kravet til kreditor.

Når en utleggsbegjæring fremmes er det imidlertid flere krav som må være oppfylt. Dette står i Tvangsloven kapittel 7.
Blant annet i formkravene for å begjære utlegg(dekning for kravet) er at saksøktes fødselsnummer må være opplyst, eller hvis det er en bedrift hvor kravet rettes mot må organisasjonsnummer opplyses.

Skillet mellom enkeltmannsforetak og et AS er at et enkeltmannsforetak retter seg mot en person som er juridisk ansvarlig. Det vil si at, skal man rette et krav mot et enkeltmannsforetak må man rette kravet mot en person som er juridisk ansvarlig for foretaket. Da gjerne eier.
Et AS er imidlertid litt annerledes bygget opp. Her er det bedriften som vil gjøres juridisk ansvarlig, og ikke enkeltpersoner. Det er imidlertid i et krav for å opprette AS, og et av de er at det skytes inn minimum et beløp på kr. 100 000 for å evt. kunne sikre kreditorers krav ovenfor saksøker.

En utleggsbejæring må også inneholde et tvangsgrunnlag. Et tvangsgrunnlag et noe som stadfester at noen har et krav ovenfor seg. Dette kan være en dom, gjeldsbrev, faktura eller annet. De forskjellige tvangsgrunnlagene for står opplistet i tvangsloven § 7-2.

Videre så må en utleggsbegjæring inneholde varsel jf. tvangsloven §§ 7-18 og 7-19. Dersom tvangsgrunnlaget er et uimotsagt krav(en faktura er det mest kjente) må det ligge ved et varsel om at det vil bli begjært utlegg etter tvangsloven §7-18.
Dersom det foreligger en dom som er nyere enn et år trengs ikke et slikt varsel. Dette står i tvangsloven § 7-19. En dom er et alminnelig tvangsgrunnlag som også står i tvangsloven. Alle alminnelige tvangsgrunnlag trenger ikke å inneholde et varsel dersom det er under et år fra det tvangsgrunnlaget oppstod.

Dette er de absolutte formkravene som trengs. Men i en utleggsbegjæring kan man kreve maksimum kr. 860 for skriving av en begjæring. Videre vil man(som saksøker) bli krevet kr. 1591(rettsgebyr) for å fremme en utleggsbegjæring. Dette vil bli oppkrevet av statens innkrevingssentral som også står for innkreving av andre innstanser som f.eks. politiet som kan kreve inn bøter og forenklede forelegg. Rettsbegyret må du imidlertid legge ut for først, men dersom du gjennom tvangsgrunnlaget som kan være en dom at du har blitt tilkjent sakskostnader vil namsmyndigheten også kreve inn rettsgebyret for deg.

Videre, dersom namsmyndighetene finner eller ikke finner ytelser eller noe de kan ta pant eller kreve inn gjennom lønn eller lignende vil namsmyndighetene gå frem for å finne disse ytelsene. Dette har du som saksøker ingen kontroll over da namsmyndighetene kan blir fritatt for å fremhente personopplysninger, men kan uansett ikke videreformidle disse opplysningene til verken saksøker eller saksøktes prosessfullmektig på grunn av at namsmyndighetene har taushetsplikt.

Når de treffer vedtak om det er noe å hente eller det ikke er det, vil du som saksøker få beskjed om dette.